Spark, tråkk. Spark, tråkk. Ett skritt av gangen, opp snørenna. Fokusere og holde balansen. Jeg prøver å ikke holde så hardt rundt isøksa at hånda får krampe. Ned kan jeg ikke se, ikke opp heller. Så jeg ser rett frem. Om jeg så mye av utsikten fra Torfinnstindene? Nei.

- Glipper dere er det bare å legge seg godt over isøksa, sette beina i snøen og bremse, akkurat som vi øvde på i går.

Odd Eivind Holo og Henning Gladheim er fjellførere og svært pedagogiske karer, og teorien er grei nok den. Mens jeg går og sparker meg oppover, steg for steg, lurer jeg allikevel på hvor lang tid det ville ta for kroppen og hodet å samkjøre reaksjon og dertil passende bevegelser om uhellet skulle være ute. Uhellet er heldigvis sjelden ute.

Om jeg var redd, nei. Jeg var vettskremt. Jeg har sanket ti totusenmetere på to dager, klamret meg til fjellvegger og rappellert ned i avgrunner.

Jeg er på tur i regi av Vinjerock, tindeturen som skal ta oss over luftige tinder fra Rasletind i øst til Vestre Torfinnstind i vest, og ende opp på festivalen der prestisjen og kanskje en kald øl venter.

Men før det må fjellene forseres. De første syv, det er en lek, opp på Rasletind og vestover sankes toppene i raskt tempo. Jeg jogger på over snøen, svetten siler. Knips, knips, ti kraftkarer traver forbi. Jeg ligger bakerst igjen, pakker ned kamera,og jogger etter.

Høye på oss selv ankommer vi lavvokeiren ved Torfinnsbu. Ja, de sklir såpass raskt og smertefritt forbi, at vi heller skal konsentrere oss om de tre siste.

Gruppen er delt i to i tindebestigningen. Vi starter åtte, de andre ni. Vi langer oppover, og ikke mange timene etter start kan Austre Torfinnstind krysses av i boka. Lange timer i hodet, korte i beina. I helene har vi allerede neste gruppe, en time kjappere enn oss opp siden. De svinger seg ned rappellen før oss, opp i fjellveggen, og videre forbi Midtre og Vestre Torfinnstind. Bakerste kar knipser et bilde mot oss på siste toppen, mens vi fortsatt står måpende igjen i en eller annen rapell nedenfor Midtre Torfinnstind. Før også han forsvinner over toppen og jogger nedover mot heder og ære.

Jeg vet jeg er i trygge hender, disse karene har tatt turen over tindene mange ganger tidligere.

- Det er gode tak hele veien, dette blir ikke noe problem, sier fjellføreren kjekt.

Greit nok.

Det er allikevel jeg som må holde meg fast, det er jeg som ikke må skli, det er jeg som ikke må glippe på et tak. Og hva hvis jeg glipper? Frykten ligger jo nettopp i dette «hva hvis».

Og hva vil det si å være journalist med på tur? Jogge kjekt frem og tilbake mellom turdeltakerene, knipse noen originale bilder, gå litt i dybden.

Det er ett valg. Selv henger jeg etter med dødsangst i øya, med kamera flagrende og i veien der jeg slenger oppover, hakk i hæl på den foran, for ikke å gå glipp av et eneste mulig tak.

- Fotografen som var med i fjor tok bilder her, kan fjellføreren melde. Jaså. Jeg har nok med å holde meg stående, ikke se ned - ikke se ned - og å slippe veggen med en hånd for å knipse bilder er for tiden uaktuelt.

- Har du det bra?  

- Bra? Jeg tror jeg skal dø for hvert skritt jeg tar, for faen!

Men jeg svarer ikke det.

Jeg svarer bare nei, og fomler litt usikkert videre.

Hadde noen spurt meg på toppen om var det verdt det, hadde jeg svart nei, og ment det helt og fullt og fast. Hadde noen spurt meg nå, om det var verdt det. Da hadde jeg svart, at ja, selvfølgelig var det verdt det! Uten tvil eller anger. Dødsangsten blir jo alltid til godfølelsen når man atter en gang er nede i leiren. Spør meg bare helst ikke enda om jeg ville gjort det igjen.